Det er ikke innovasjonsvirkemidler som mangler. Vi trenger nye, vekstkraftige gründerbedrifter som vokser seg store og internasjonale.

Meninger: sysla.no, Torger Reve

Kyst-Norge har alltid vist stor evne til omstilling.  Vi omstilte oss i Stavanger og Haugesund da silda forsvant. Vi omstilte oss da shipping var i krise og vi ikke lenger kunne bygge supertankere på Stord.

Vi vil klare å omstille oss når oljevirksomheten svikter. Det er ikke de lave oljeprisene som er problemet. Det er det norske kostnadsnivået som har kommet ut av kontroll.

Akkurat nå forsvinner tusenvis av kompetansearbeidsplasser innen offshore, og vi må igjen tenke radikal omstilling. Resepten burde ikke være fremmed for vestlendinger med havblod i årene – nyskaping og entreprenørskap.

Det er ikke innovasjonsvirkemidler som mangler. Det er risikovillige entreprenører som er villig til å satse på ny virksomhet, vi trenger. Da tenker jeg ikke på levebrødsbedrifter som forblir små, men på vekstkraftige gründerbedrifter som vokser seg store og internasjonale.

Ny region

MIT REAP er et globalt program for å akselerere regionalt entreprenørskap. Det drives ut fra verdens fremste universitet innen innovasjon og entreprenørskap – Massachussets Institute of Technology (MIT) i Boston. Bedrifter med direkte utspring fra MIT har i dag like stor verdiskaping som Frankrike eller Italia. Ut fra et initiativ som ble tatt av Sørlandet Kompetansefond (hvor jeg er styreleder), deltar nå Sørvestlandet i MIT REAP programmet sammen med store byer og regioner som Tokyo, Beijing, Bangkok, Santiago, Ashod, Medina og Wales.

Sørvestlandet går fra Arendal til Ålesund,  med tyngdepunkt i Stavanger. I løpet av de to neste årene skal vi utvikle prosjekter og gjennomføre tiltak som skal omstille Vestlandet fra dagens oljeavhengighet til en kunnskapsbasert global region som har som mål å dominere de nye havnæringene.

Grønnere

Havnæringer utgjør i dag 70 prosent  av de samlede norske eksportinntekter, så her har Norge et meget sterkt konkurransefortrinn som må videreforedles på en klok og grønnere måte. MIT gir oss mulighetene til å lære av de absolutt fremste på innovasjon og entreprenørskap i verden. Samtidig skal vi speile Vestlandet mot langt større og mer komplekse regioner i verden, og lære av de omstillingsprosessene som foregår andre steder i verden.

Metoden som brukes er å mobilisere det innovative økosystemet som består av fem aktørgrupper: Bedriftene, entreprenørene, investorene, universitetene og virkemiddelapparatet.  For MIT REAP Sørvestlandet betyr det at vi har etablert et tett samarbeid mellom fire sterke næringsklynger: GCE NODE i Kristiansand, GCE Subsea i Bergen, GCE Maritime BLUE i Ålesund og Greater Stavanger Business Region i Stavanger. Disse fire næringsklyngene på Vestlandet representerer 80000 kompetansearbeidsplasser og omsetter for over 440 milliarder.

Bredere anvendelse

Alle stedene har vi mobilisert hele det innovative økosystemet, og målet er at vi skal arbeide på tvers av de fire fylkene.  Prosjektet er i det alt vesentlige finansiert av næringslivet selv gjennom stor egeninnsats, men med god hjelp av tre sterke regional sparebanker og deres stiftelser.

Vil du ha flere nyheter fra Sysla? Lik oss på Facebook

Modellen som legges til grunn for MIT REAP-prosjektet, har tre komponenter. Grunnmuren er den kompetansen som ligger i de viktigste næringsklyngene i regionen. For Vestlandet er dette åpenbart det sterke offshoreklyngen som har vært bærebjelken i norsk næringsliv de siste par tiårene. Her er det teknologi og kompetanse i absolutt verdensklasse.  Dette er fortsatt det kunnskapsgrunnlaget vi skal bygge videre på, men vi må finne bredere anvendelser, for eksempel koblinger mot havbruk og fornybar havenergi.

Scorer lavest

For å få til nytt næringsliv trengs det to pilarer på grunnmuren som næringsklyngene representerer.  Den ene pilarer kan vi kalle innovasjonskapasitet, og det er her alle innovasjonsvirkemidlene komme inn.

Norge har et relativt godt sett av innovasjonsvirkemidler dersom en ser alle de offentlige virkemidlene under ett (Norges Forskningsråd, Innovasjon Norge, SIVA, fylker, kommuner), selv om det fortsatt er mye på gjøre når det gjelder tilgang på tidlig risikokapital og kommersialiseringskapital.

Det norske skattesystemet er ikke riktig innrettet mot entreprenørskap, det er mer opptatt av bolig og eiendom. Der Norge scorer lavest i internasjonale undersøkelser er på den andre pilaren, det vi kaller entreprenørskapskapasitet.  Og det er nettopp dette MIT REAP programmet er særlig siktet inn mot.

Risikovillige og gale

Målet er å stimulere til flere risikovillige og litt gale entreprenører.  Det er slike entreprenører som kommer til å skape det nye næringslivet, enten de kommer fra universitetene og høyskolen (som ved MIT), eller mer sannsynlig, er entreprenører med næringslivbakgrunn.

Noen av disse fremtidige entreprenørene har muligens nettopp mistet jobbene sine i et oljeselskap eller i en stor offshorebedrift. Kanskje er den nedbemanningen som nå skjer, med på å frigjøre entreprenørskap som ikke ble tatt i bruk i de bedriftene hvor de har arbeidet til nå.

FørStatoilsk tid

På mange måter handler programmet om å få frem den opprinnelige vestlendingen, vestlendingen fra førStatoilsk tid. Den generiske vestlendingen som skaper noe nytt, tar risiko og klarer seg selv, behøver ikke en gang være fra Vestlandet, hvis han eller hun bare ‘har tyå’ som de sier i Rogaland.  Noen sitter kanskje på et flyktningmottak et sted på Vestlandet og er klar til å ta fatt.

Les flere av Torger Reves kommentarer på sysla.no Torger Reve er professor i strategi og industriell konkurranseevne ved Handelshøyskolen BI hvor han også tidligere har vært rektor. Før det var han professor ved NHH, og administrerende direktør ved Stiftelsen for Samfunns- og Næringslivsforskning (SNF). Har forsket på næringsutvikling og verdiskaping i en årrekke.